Fagligpolitiske krav
Dette dokumentet går gjennom områder som er viktige for LO GLTV og fagforeningene i forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget 2019, til inspirasjon for krav og samarbeidsavtaler med de politiske partiene. Dokumentet er ikke uttømmende.
Det er viktig at det offentlige bruker sin innflytelse for å sikre eksisterende arbeidsplasser, og at de legger til rette for å skape nye. Fylkeskommunen har stor innflytelse på hvordan man bør prioritere bruken av statlige midler øremerket næringsutvikling og innovasjon.
Næringsarealer og transportårer henger også tett sammen, se derfor eget underkapittel om næring og samferdsel.
Krav:
En av bærebjelkene for vår samfunnsmodell er et anstendig arbeidsliv med solide arbeiderrettigheter og sterke fagorganisasjoner, tuftet på faste ansettelser og yrkesfaglig utdanning. Det offentlige er en stor bestiller av varer og tjenester, og kan på den måten være en være en viktig bidragsyter til et seriøst og anstendig arbeidsliv. Dette er viktig for å sikre god kvalitet på tjenester, og fagstolthet. Og ikke minst, for å hindre utbytting av arbeidere og unngå at skattemidler blir unndratt fra fellesskapet gjennom økonomisk kriminalitet og arbeidslivskriminalitet.
Krav:
Hovedregelen i arbeidslivet er at det skal ansettes i full stilling, og kommunene skal utarbeide lokale retningslinjer med formål om å øke antall heltidsansatte.
Fortrinnsretten må anvendes og ledige deltidsstillinger må brukes til å øke stillingsandelen for deltidsansatte. Ubekvemme arbeidstidsordninger må være i samråd med tillitsvalgte og ansatte.
Ansatte skal oppleve at arbeidstidsordningene muliggjør full yrkesdeltakelse fram til pensjonsalder. Politikere må tørre å gå i dialog med tillitsvalgte og administrasjonen for å se på løsninger der økt grunnbemanning vil være en god investering. Det finnes også gode erfaringer med vikarpooler, med faste ansatte i hele stillinger, som brukes der det er behov til enhver tid.
Heltid gir en rekke fordeler; lettere å rekruttere kvalifisert fagpersonell, bedre kvalitet på tjenestene, større forutsigbarhet for tjenestemottaker og tjenesteyter, større trygghet for alle parter, bedre arbeidsmiljø og erfaringsmessig lavere sykefravær.
Krav:
Offentlig sektor har begynt å bruke begrepet HR-ledelse (Human Resources) i stedet for
personalansvarlig. De har i større grad enn før snikinnført denne måten å se på personalet/
ansatte. Vi vil ha en politisk styring som legger opp til tillitsbasert ledelse. Den viktigste faktoren for dette, er at avtaleverket respekteres, og følges.
Krav:
Det er stor enighet i befolkningen om at det er visse oppgaver i samfunnet som er det offentliges oppgave å løse. Det gjelder utdanning, omsorg og helse. Dette er områder som stadig trenger effektivisering og omstilling, i tett samarbeid med de ansatte. I motsetning til dette står den markedsorienterte utviklingen av kommunesektoren, som undergraver både demokratiet og velferdsstaten. Kanskje kan det være på tide å ta en ny diskusjon om vi ikke i for stor grad har snevret inn hva som regnes for kjerneoppgaver, og at enkelte oppgaver kan tas tilbake til forvaltningsdrift.
Krav:
Kommunen er en viktig premissleverandør for en serveringsbransje med seriøse aktører. Det er viktig å bekjempe arbeidslivskriminalitet, svart arbeid og skatteunndragelser, og at næringen har gode og forutsigbare vilkår. Det er også viktige sosiale hensyn som må tas.
Krav:
Politikerne må komme på banen og motvirke utviklingen av samfunnsstrukturer som skaper økte forskjeller, fattigdom, sosial ulikhet, uverdige livsvilkår og sosial utstøting. Norge skal være et land uten fattigdom. Deltakelse i arbeidsmarkedet er grunnleggende for sosial utjevning og forebygging av fattigdom. Personer med særskilte behov skal sikres tjenester av personer med
høy faglig kompetanse og evne til tverrfaglig samarbeid. Velferdsstaten representerer samfunnets sikkerhetsnett. En godt utbygd velferdsstat med gode tjenester og forsvarlige økonomiske ytelser som sikrer den enkelte mot marginalisering, er avgjørende for et godt samfunn.
Kommunalt lokaldemokrati er velegnet til å sikre innbyggerne et godt velferdssamfunn. Gode lokalsamfunn bygges gjennom at kommunene har et tydelig ansvar og nok ressurser til å bygge gode tjenester, og legger til rette for arenaer for deltagelse og demokrati. Et sterkt lokalstyre forutsetter åpenhet, innsyn og høy grad av deltagelse. Politisk fokus på velferdsoppgavene, med klare målsetninger fulgt opp med de nødvendige økonomiske prioriteringer, gir gode velferdstjenester som resultat. Kommunenes evne til å løse velferdsoppgaver og gi gode offentlige tjenester er samtidig avhengig av høy og riktig kompetanse nær befolkningen, tydelig vilje og klare mål. Eventuelle endringer i kommunestrukturen må være basert på frivillighet.
Krav:
Boligpolitikk
Alle i Norge skal bo trygt, ha en akseptabel bostandard og være i stand til å betale sine boutgifter. Det er færre og færre kommuner som i dag har en faktisk boligpolitikk. Kommunen må leie ut kommunale boliger med god standard. Det må finnes tilstrekkelig antall boliger som ivaretar behovet for universell utforming og boliger til store familier. Det er viktig å forebygge og bekjempe bostedsløshet, og boligsosialt arbeid skal være et prioritert område. Bolig er en livsnødvendighet, men er i dag også et område for spekulasjon. Dette må dempes.
Krav:
Det må jobbes aktivt for å fremme yrkesfag blant dagens unge, og styrke statusen til denne type
utdanning. Det har i flere år vært fokusert på høyere utdanning, og nå er det på tide å sette
fagarbeideren i fokus både med tanke på økning av antall stillinger og økt lønn. Lik lønn for likt
arbeid er fortsatt et viktig tema. Det er viktig å fokusere på forebygging i skolen. Se den enkelte elev. Dette krever mye av lærerne. Vi trenger flere barne- og ungdomsarbeidere i skolen, og assistentene må få tilbud om denne utdanningen. Alle skoler bør ha en egen miljøterapeut som kan bidra aktivt i det forebyggende arbeidet blant alle elevene. I dag har flere skoler ansatt en vernepleier, men de er som regel ansatt til å ta seg av enkeltelever med allerede kjent utfordrende atferd.
Krav:
Kommunene bestemmer selv prisnivå for SFO. Dette er et fritidstilbud, men mange foreldre er
helt avhengig av denne tjenesten. Vi mener det er nødvendig med en makspris og søsken-
moderasjon på lik linje med barnehager for å unngå store sosiale forskjeller.
Bygging av nye barnehager skal først og fremst være kommunale. Ideelle aktører er å foretrekke framfor private kommersielle.
Krav:
Kommunen må arbeide for at alle får et godt idretts- og kulturtilbud. Det er spesielt viktig at det offentlige bidrar til å fremme breddeidrett, og lavterskeltilbud til ungdommer, sånn som ungdomsklubber og andre rimelige eller gratis tilbud på fritida. Tilgang til kunst-, kulturopplevelser og idrettsarrangement er viktig for alle, men mange utestenges i dag, enten pga. økonomiske, psykiske eller fysiske barrierer. Dette skjer selv om diskriminerings- og tilgjengelighetsloven stiller krav om at alle virksomheter rettet mot allmennheten skal jobbe for universell utforming av sin virksomhet, samt andre og mer spesifikke krav til bygg og IKT. Tilgjengelige lokaler er viktig, men også innholdet må tilrettelegges gjennom bruk av teknologi, assistanse og tolking.
En fungerende ledsagerordning er svært viktig for de med behov for assistanse. Det skal være
mulig å få med seg gratis ledsager når arrangementet har statlig, fylkeskommunal eller kommunal støtte. Imidlertid er det store kommunale forskjeller i praktisering og utstedelse av ledsagerbevis, og ikke alle kultur- og idrettsarrangører tilbyr ordningen.
Krav:
En av hovedoppgavene til kommunen er å gi de eldre en verdig og god alderdom gjennom eldreomsorgen. Det største hinderet for dette er kommunal sulteforing av ressurser, samtidig som kommunene tilføres stadig flere oppgaver. Dette skaper grobunn for private aktører.
Krav:
Hensiktsmessige samferdselsårer er som en hovedpulsåre både for landet og distriktene og krever god og forutsigbar planlegging fra mange hold. Det er viktig at man klarer å holde nødvendig kompetanse i rekkene som skal utføre et helkontinuerlig arbeid for å få gjennomført omfattende utbygging av både hovedfartsårer som europaveiene, riksveier og fylkesveier. Da er det ikke bare å privatisere offentlige instanser som sitter på høy kompetanse og ofte også lokalkunnskap som er nødvendig i utbygging av veinettet.
Hovedfartsårene skal bygges på en slik måte at det skal være tidsbesparende og effektivt for både persontransport og varetransport, trafikksikkerheten skal være høy og det skal være miljøbesparende. Ved utbygging av disse veiene kan man ikke spare på hverken miljøtiltak, veibredde, grunnarbeid eller nødvendig frostsikring. Man må være foroverlent allerede tidlig i planleggingen slik at man helst ligger en god del år i forkant av dagens trafikknivå, for realiteten er at trafikk på vei vil øke betydelig de neste årene enten man vil eller ikke.
I forbindelse med planlegging av disse hovedveiene må man også ha med tilstøtende riks- og fylkesveier slik at det blir et helhetlig prosjekt som kan gjennomføres uten avbrudd på grunn av mangelfull planlegging. Herunder kommer også framtidig nye industriområder som skal knyttes til hovedveiene slik at det i etterkant ikke blir en fordyrende og lite hensiktsmessig av og påkjøring til disse veiene.
Riksveiene går i dag gjennom flere byer og tettsteder som kan være en stor utfordring i forhold til både miljø, trafikksikkerhet og framkommelighet i forhold til kryss og trange rundkjøringer. I de senere år har man imidlertid lagt riksveier utenom flere tettsteder og byer med hell og dette må fortsette også framover. Her må man også se på vei og gateplan i kommunene og få både politikere og etater opp på et mer handlekraftig nivå. Dette vil gi gevinst i det lange løp.
Fylkesveiene må også være med i samspillet for å få hensiktsmessige samferdselsårer. Her er det dessverre et meget stort etterslep på både vedlikehold og bygging av nye veier i hele landet. Veiene er av så dårlig forfatning at det går ut over trafikksikkerhet, miljøet og kostnader for både vare- og persontransport. På disse fylkesveiene er det mye transport av råvarer fra skogbruk og landbruk inn til industriområder, tettsteder og byer og i dag er vegene i så dårlig stand at man ikke kan utnytte lastekapasitet på tunge kjøretøy. Dette går også ut over både miljø og kostnader som burde vært unngått.
Opprustning av disse veiene krever enorme ressurser og midler og det bør innføres et nasjonalt vedlikeholdsprogram for opprustning av fylkesvegnettet. Man må huske på at fylkesvegene er grunnleggende viktig for vårt næringsliv og det vil være av stor samfunnsnyttig betydning for hele samfunnet når det gjelder videreutvikling av lokalt næringsliv og det vil også føre til en betydelig miljøgevinst.
Når det gjelder jernbanen så er det også en viktig del av landets samferdselsåre. Her har vi vel tatt to skritt tilbake i forhold til planer som var på dagsorden om utbygging. Man må også se på kostnader når det gjelder utbygging av jernbanen i forhold til samfunnsøkonomisk gevinst og miljø.
Når det gjelder persontransport på tog må det tilrettelegges med nok parkeringsplasser for både korttids- og langtidsparkering i nærheten av stasjonene og samtidig kan ikke disse være belagt med høye satser for parkering. Bruk av tog vil først og fremst være en miljøgevinst, men også arbeidsmobiliteten øker slik at pressområdene avlastes. Vår region er helt nødt til å stå sammen om kravet om opprustning av Gjøvikbanen, som i dag tar like lang tid fra Gjøvik til Oslo som for 50 år sida.
Transport av gods på tog er lønnsomt med volum over lengre strekninger og her må det bygges ut mange skiftespor for å få dette til. I tillegg må det bygges terminaler i tilknytning til jernbanen hvorfra varene leveres og distribueres videre med lastebiler. Det må jobbes på alle plan for om mulig å kunne oppnå den standarden på samferdselsårer som vi trenger og politikerne må kjenne sin besøkelsestid.
Krav:
Planlegging av nye næringsarealer må skje i samarbeid med alle instanser som er og vil bli berørt for at det skal oppnås en best mulig og praktisk løsning og tilgjengelighet til hovedfartsårene. Dette vil føre til både kostnadsbesparelser, effektivitet, miljøeffekt, trafikksikkerhet og ikke minst føre til brukervennlige løsninger. Det som ofte skjer er at prosjekter settes i gang uten at alle involverte parter har kommet med sine innspill og behov og i tillegg skal kostnader overholdes. Det viser seg oftere og oftere at det blir store overskridelser kostnadsmessig og at man tyr til dårlige løsninger for om mulig å holde budsjettene. I etterkant kommer nødvendige endringer som må gjøres og som fører til enda større kostnader totalt sett og i tillegg har man fortsatt ikke fått optimale løsninger.
Når det gjelder sentrumsnære arealer for næringsaktivitet må man også her på et tidlig stadium involvere partene i gatebruksplanene i den enkelte by eller tettsted for å få til en helhetlig plan som skal ta hensyn til både gående, syklende, kollektivtrafikk, tilgjengelighet for handlende med personbil og de som ofte blir nesten glemt, varelevering og renovasjon /gjenvinning. Disse bilene trenger ofte stor plass for å ivareta effektiv lasting og lossing, miljøeffekt, trafikksikkerhet og også HMS for sjåførene.
Det vil være viktig at man samarbeider på bredt plan med både kommune, bedrifter, Statens Vegvesen og interesseorganisasjoner i transportnæringen for både transportører og ansatte.
Miljø og klima, transport og samferdsel
Kollektivtransporten er og vil være et viktig satsingsområde når det gjelder hensyn til miljøet og klimautslipp. Nye og strengere krav skal oppfylles i anbudene og både busselskapene og produsenter av bussene jobber på høygir for å innfri kravene som stilles av myndighetene. Likevel ser vi utfordringer som kan være vanskelig å løse grunnet våre klimaforhold hvor dagens teknologi ikke helt strekker til på en kald vinter.
Det hjelper lite på miljøet at en buss som går på biodiesel ikke har trekkevne når temperaturen synker under -15 grader og dieselvarmeren må kjøres på vanlig diesel. Da er det faktisk bedre med en buss med Euro 6 motor som fungerer hele tiden sommer som vinter. Hybridbusser fungerer fint nær kysten, og hvor det er noenlunde flatt terreng. Kommer vi til kulde og stigninger er det stopp.
Utvikling av ny teknologi skjer fort og morgendagens miljøvennlige busser er like om hjørnet. Når dette er på plass, vil vi ha nådd noen mål for miljøet, men hva med kravene til effektiv kollektivtransport?
Det må jobbes politisk for å få mer likestilte krav i anbudene for hele landet, bedre samordnede krav til både sikkerhet og utrustning av bussene. Dette går også på at det er en daglig arbeidsplass for sjåføren.
Det må til en bedre samordnet ruteplan både i anbudsområdene og på tvers av områdene. Korrespondanse med ekspressruter og regionruter må bedres. Noe kan også gjøres i forbindelse med togavganger og rutetider på buss. Ruter legges i dag ned fordi de ikke er lønnsomme, og da må det stimuleres til at folk velger kollektivt.
Vi vil ha et inkluderende samfunn hvor alle har like rettigheter og muligheter, men også forventninger og respekt. En grunnleggende forutsetning for dette er likebehandling av mennesker uavhengig av kjønn, seksualitet, funksjonsevne, livsfase, livssyn, etnisk bakgrunn og kultur. Vi vil ha en sterk velferdsstat der mennesker med sosiale problemer blir møtt med respekt og verdighet, ikke moralisme. Vi vil det skal jobbes for et samfunn preget av humanisme og toleranse, uten diskriminering, vold og fordommer. Deltakelse i arbeidslivet skaper sosial tilhørighet og inkludering. Offentlige tjenesteytere skal i størst mulig grad gjenspeile mangfoldet i befolkningen. Krav:
Fattigdom i Norge er et spørsmål om politisk vilje. Overføringer gjennom velferdsstaten motvirker fattigdom, forsterker utjevningen mellom grupper i samfunnet og omfordeler fra de som har mye til de som har lite der utjevning gjennom lønnssystemet eller skattesystemet ikke strekker til. Det gjelder særlig for grupper som står utenfor arbeidsmarkedet, men også for yrkesaktive personer som er avhengig av økonomisk støtte.
Universelle, fellesfinansierte og ikke-behovsprøvde velferdsordninger med liten eller ingen
egenbetaling fra den enkelte er bærebjelker i den norske velferdsstaten, enten det dreier seg om helsetjenester, utdanning eller annen velferd. En slik innretning betyr mest for de som har minst, men universaliteten sikrer bred oppslutning om velferdsordningene i alle deler av befolkningen. Det er en viktig verdi i det norske samfunnet at alle, uavhengig av økonomi eller klassebakgrunn, har tilgang til de samme tjenestene og institusjonene. Dette styrker tilliten og solidariteten i befolkningen, og virker omfordelende mellom de som har mye og de som har lite.
Både kommune og fylkeskommune må ha en klar og tydelig arbeidslivspolitikk, i tråd med den norske modellen. Samarbeid mellom politikere, administrasjon og de tillitsvalgte er alfa og omega i et sånt system, og er unikt for Norge. Men dette må omsettes i praktisk politikk, og ikke bare være gjenstand for festtaler.
Krav:
LOs lokalorganisasjon.
Opphavsrett © LO i Vestoppland
Ansvarlig redaktør: Leder
Dette nettstedet benytter seg av informasjonskapsler. Ved å benytte nettsiden, aksepterer du dette.
